"Slutt å gråte!" - Går du også i denne fellen? (...og hva du bør gjøre i stedet!)

Datteren hadde det vanskelig og gråt, men pappa sa ikke "Det går bra"

– Han visste bedre.

Han gjorde én ting annerledes – og det forandret alt.

Mange foreldre prøver instinktivt å stoppe gråten, avlede eller distrahere barnet for å gjøre dem glade igjen – men dette kan bli en fallgruve.

Når vi alltid haster for å fjerne de vanskelige følelsene, lærer ikke barnet å håndtere dem – bare å skyve dem bort.

Men det pappaen gjorde denne gangen, hjalp datteren med noe langt viktigere – å håndtere følelsene sine på en måte som vil styrke henne resten av livet.

Hei, jeg heter Mari, og jeg er fem år.

I dag var min siste dag i barnehagen.

Jeg har alltid likt å være der, men det beste har vært Siri, barnehagelæreren min.

Hun har passet på meg i mange år, og vi har blitt gode venner.

I dag visste jeg at det var siste gang jeg skulle se henne, for nå skal jeg begynne på skolen.

Da mamma hentet meg, var jeg stille. Vanligvis prater jeg masse, men i dag ville jeg ikke.

Siri hadde gitt meg et kort, men jeg sa ingenting om det. Jeg følte meg så trist.

Hjemme var mormor, tante og pappa ute i hagen. De spurte om jeg gledet meg til skolen.

Plutselig begynte tårene å renne. Jeg så på kortet fra Siri.

Mormor spurte forsiktig: "Hva er det, Mari?"

"Jeg får ikke se Siri igjen," svarte jeg gråtkvalt.

Mormor smilte og sa: "Joda, det gjør du nok."

Tante la til: "Hun bor jo i nærheten."

Men det hjalp ikke. Det gjorde det verre. Det føltes som om de ikke forsto hvor trist jeg var.

Som om det ikke var lov å være lei seg.

Da pappa satte seg ned på huk, våget jeg å vise ham kortet.

Han så på meg og sa:
"Det er ikke rart du er lei deg. Du har hatt det fint med Siri, og nå vet du ikke når du ser henne igjen."

Jeg gråt enda mer, men denne gangen var det godt. Han forsto meg. Jeg kastet meg i armene hans og klemte ham hardt.

Pappa lot meg være trist. Han trøstet meg uten å si at jeg måtte slutte å gråte.

Han hjalp meg med å kjenne på følelsene mine istedenfor å skjule dem. Det gjorde at jeg følte meg trygg.

Jeg lærte noe viktig i dag.

Det er ikke farlig å være trist. Det som er vondt, er å føle seg alene i det triste.

Pappa hjalp meg, og nå vet jeg at det er greit å være lei seg.

Det gjør meg sterkere og bedre rustet for nye utfordringer videre i livet.

Voksne må lære å hjelpe barn med følelsene sine på en god måte.

Hvis de alltid prøver å gjøre oss glade istedenfor å møte følelsene våre, lærer vi aldri å håndtere det vanskelige.

Men hvis vi får lov til å kjenne på alle følelser når vi er små, blir det lettere å møte livet når vi blir store.

Hilsen Mari, 5 år.

Er du redd for at barnet ditt ikke skal tåle den virkelige verden hvis du møter følelsene deres? Les videre! 👇

Mange voksne frykter at hvis vi tar barns følelser på alvor, ender vi opp med “bomullsbarn” som ikke takler motgang når de en dag står på egne bein.

Men dette er en stor misforståelse – og forskning viser faktisk det motsatte!

Barn blir ikke skjørere av å få følelsene sine anerkjent. Tvert imot, de blir sterkere.

Robusthet handler ikke om å undertrykke det vanskelige, men om å lære hvordan man håndterer det.

Hvis vi bare lærer barna å "ta seg sammen" og skyve vekk følelsene sine, blir de ikke mer robuste – de blir mer usikre og sårbare for stress og motgang.

Vi vil at barna våre skal stå stødig i stormen, ikke late som den ikke finnes.

Når barn får støtte til å forstå og håndtere følelsene sine, vokser de opp med større trygghet, indre ro og evne til å takle utfordringer

– og det er den beste forberedelsen på den virkelige verden.

Vil du lære mer om hvordan du kan hjelpe barnet ditt med vanskelige følelser?

Sjekk ut Små barn med store følelser her! 🤍