Når storebror er hardhendt mot lillesøster

I et koselig hus ved enden av en svingete vei, bodde en liten gutt ved navn Emil med sine kjærlige foreldre. Emil hadde alltid vært familiens strålende stjerne, med sin mors smil og sin fars latter.

Men en dag ble alt annerledes; Emil ble storebror.

I begynnelsen var Emil nysgjerrig på den lille skapningen som bare sov, spiste og gråt. Men snart nok begynte han å føle seg oversett.

Mamma og pappa virket alltid trøtte og hadde sjelden tid til å bygge tårn av klosser eller lese hans favoritteventyr – de tingene de pleide å gjøre sammen.

Hver gang mamma kysset babyens panne, kjente Emil et stikk i magen. Han visste ikke hvordan han skulle forklare at han følte seg ensom og forvirret. Han savnet å være midtpunktet og lengtet etter de stille stundene med mamma og pappa.

For å vise dem hvordan han følte det, begynte Emil å oppføre seg annerledes. Han kastet klosser, nektet å spise grønnsakene sine, og noen ganger var han mindre forsiktig rundt sin lillesøster enn han burde være.

Foreldrene hans, utmattet og bekymret, forsto ikke at dette var Emils måte å si: "Se meg, jeg er her også, og jeg trenger dere!" Ofte svarte de med et strengt "nei", ba ham roe seg eller sendte ham på rommet.

Emil følte seg enda mer frustrert og alene. Han visste ikke hvordan han skulle gjøre det klart at han ikke bare var "slem" – han var en liten gutt som prøvde å tilpasse seg en stor forandring. Han var en liten gutt som ikke klarte å sette ord på sine følelser og behov enda, og kommuniserte derfor dette gjennom kroppen.

Det var ikke før en regntung ettermiddag at mamma satte seg ned ved siden av Emil. Han satt i vinduskarmen og så på dråpene som lekte kappløp på vinduet. Mamma tok en dyp innånding og sa:

”Emil, jeg vet at alt har forandret seg, og det har vært vanskelig for deg, ikke sant?" Hun strakte seg ut og løftet ham inn i en klem. "La oss snakke litt," sa hun mykt.

De brukte ettermiddagen på å snakke og leke, bare Emil og mamma. De lagde et stort puslespill sammen, og Emil hjalp til med å velge lillesøsters antrekk for dagen. Senere kom pappa hjem tidlig, og de tilbrakte resten av kvelden med å gjøre Emil til "hjelperen" – han fikk hjelpe til med å bade babyen, velge en sang for nattasangen, og fortelle en historie om en modig ridder – selvfølgelig var ridderen Emil selv.

Sakte, men sikkert, lærte Emil og hans foreldre å kommunisere bedre. Med tålmodighet og kjærlighet begynte de å forstå at Emils oppførsel var hans måte å uttrykke sine behov på.

De skapte nye rutiner som inkluderte daglig kvalitetstid for Emil, og sørget for at han visste at han var like elsket og viktig som den nye babyen.

Som tiden gikk, ble huset ved enden av den svingete veien fylt med mer latter og mindre frustrasjon. Og selv om han fortsatt var en storebror med store følelser, visste Emil nå at hans plass i familien var trygg, og at hans følelser alltid ville bli hørt, sett og forstått. Den beste følelsen i verden, og det viktigste foreldrene til Emil kunne gjøre for ham. 🤍

Klar for færre eksplosjoner hjemme?

Akkurat som Emil, som ikke helt visste hvordan han skulle sette ord på de store følelsene sine, kan det være vanskelig for små barn å uttrykke seg på en måte vi voksne forstår.

Ofte ser vi dette gjennom raserianfall, kasting av leker eller at barnet nekter å samarbeide. Kanskje du har kjent på frustrasjonen selv, når ting går fra rolig til kaotisk på et øyeblikk?

Men det finnes en vei til mer ro og samarbeid, akkurat som Emil og hans foreldre oppdaget.

Vårt populære nettkurs Små barn med store følelser gir deg konkrete verktøy for å møte disse utfordringene med trygghet og forståelse.

Du lærer hvordan du kan bevare roen i de mest intense situasjonene, samtidig som du hjelper barnet ditt med å sette ord på følelsene sine – i stedet for å uttrykke dem gjennom slag, kasting eller frustrasjon.

Det beste av alt? Du kan ta kurset i ditt eget tempo, akkurat når det passer deg. 👏